Peace Talks
Produksjonen består av ny musikk under programtittelen «Peace Talks». Ideen til programmet kom som et resultat av verket med samme navn, skrevet av den amerikanske komponisten John Mindeman for ensemblet. I tillegg vi har vi bestilt musikk av Gunhild Seim, Sabine Kezbere, Geir Stavsøien og Bente Illevold. Der alle tematiserer konflikt, tilhørighet og håp – med klanger som spenner fra det intime og ettertenksomme til det kraftfulle og utfordrende. I tillegg framføres musikk av Marcus Paus, Maria Lithell Flyg og Barbara Thompson.
Målsettingen med programmet er å gi publikum ulike innganger og perspektiver til tematikken gjennom forskjellige lydlandskap, uttrykk og refleksjoner. Vi ser det som kunstneres mandat å reflektere og utforske samfunnsutfordringer gjennom sin kunstformidling. Videre skal produksjonen utfordre likestillingsperspektivet i nordisk musikkliv, og reflekterer over et hypotetisk musikkliv hvor kvinner er i overtall.
Program
“It isn’t enough to talk about peace. One must believe in it. And it isn’t enough to
believe in it. One must work at it.”
-Eleanor Roosevelt
Many know that to establish real peace, lasting peace, requires the belief and
commitment of all parties. The peace process requires trust, patience, listening, allowing space for the other, sacrifice, and working together for the common goal. Dialogue builds understanding. Understanding builds empathy. Empathy with humility builds peace.
Fine musicians exemplify these traits every time they rehearse and perform. Music requires that they work together — cooperating, communicating, understanding one another, making space for all involved, and above all listening intently so that the piece of music becomes a living work of art. Working together with such intention can create a finished product of beauty and deep meaning.
In my composition, Peace Talks, the euphonium and the four saxophones are having an intense dialogue with one another — listening, commenting, agreeing, disagreeing, and sometimes repeating one another. The instruments work together to weave rhythms, melodies, and harmonies, constructing the fabric of the piece. The first movement, “Proclamation and Negotiations,” highlights the euphonium in the “lead” role, with the saxophones supporting, repeating, reflecting, and even softening the statements of the euphonium. The second movement, “Celebration,” is a joyous melodic free-for-all wherein all the instruments act in partnership, all voices are heard, and all have equal roles to play.
It was my honor to write Peace Talks in 2023 for the Norwegian euphonium artist
Bente Illevold, and the Swedish saxophone quartet, Rollin’ Phones.
Mitt verk “Forbønn” er dedikert til alle som sliter med menneskelige relasjoner i dagens travle samfunn hvor vi har mindre tid for hverandre og mindre tålmodighet. "Forbønn" handler om håp og styrke å stå fast og ikke miste seg selv.
Dekadeicidian er et verk i ti korte satser. Hver sats uttrykker et ønske om fred, men budskapet tilsløres av en urolig og insisterende ustabil klangverden. Ønskene tar utgangspunkt i kristendommens ti bud - Dekalogen – men er omskrevet gjennom et humanistisk perspektiv. Tittelen springer ut fra en lek med språket: det greske deka- fra dekalogen, det latinske ordet for gudedrap deicide, og den engelske sustantiviseringen (også adjektivisering) -ian (også fra latin), som betegner noe som er av eller kommer av. Det er ikke her snakk om et direkte, tenkt eller villet drap på gud, men et ønske om å se bortenfor det religiøse for å se hva mennesket kan gjøre for verden. Ideen om det gudommelige må vike (dø?) for at vi skal kunne ta fornuftsbaserte, humanistiske valg basert på hva som er mest tjenelig for kloden. I Dekadeicidian oppleves altså ønsket om fred som fjernt eller fraværende, nettopp fordi strenge kompositoriske regler overskygger språket. Den urolige takteringen skyldes nødvendigheten av klarhet i det språklige, hvor de ti ønskene om fred fremsettes gjennom morsekode.
Verket kan fremføres attacca eller ved korte pauser mellom hver sats.
Verktittelen «Becoming Indigenous» er et begrep jeg har hentet fra forfatter og botaniker Robin Wall Kimmerer. Hennes bok «Braiding Sweetgrass» har jeg lest om igjen mange ganger. Kimmerer, som selv er amerikansk urinnvåner skriver at «innfødt» ikke trenger være en beskyttet tittel, men at man kan «bli innfødt» til et sted man innvandrer til. Dette betyr å leve som om dine barns fremtid på det nye stedet har betydning, å ta vare på omgivelsene som om livene deres, både materielt og åndelig, var avhengige av det.
Konkret har jeg brukt to lydopptak av snakking relatert til dette temaet, og brukt lyden og språkrytmen som kilde, som jeg så har transkribert til instrumentene.
Det ene lydopptaket er en resitasjon fra den amerikanske Haudenosee-konføderasjonen, som er nevnt av Kimmerer i forbindelse med hennes begrep «becoming indigenous». Opptaket er funnet på youtube. Resitasjonen «Ohen:ton Kariwatehkwen» (På engelsk «Words Before All Else» se nedenfor) er ikke religiøs, men brukt tradisjonelt for å få fokus bl.a. før man starter et møte, når et barn blir født eller før man starter forhandlinger med andre nasjoner.
Det andre lydopptaket er et feltopptak jeg har gjort i en flyktningeleir i 2017. I flere tidligere verk har jeg jobbet med spørsmålet «Hva betyr hjem?», og feltopptakene var til et slikt verk. Jeg stilte dette spørsmålet til flyktninger i leiren, folk som hadde mistet hjemmene sine, og fikk mange svar. En syrisk jente på 8 år svarte (på arabisk) «Hvis man hadde et hjem så kunne man rydde det». Denne lille setningen (og jenta) har jeg av en eller annen grunn aldri glemt.
Jeg følte at disse to lydopptakene ville passe sammen, som mitt bidrag til Peace Talks, fra en økologisk og pasifistisk vinkling. Materialet har jeg konstruert en loop av, og stykket er basert på 12 repetisjoner/variasjoner av loopen, med en langsom tilsynekomst, manifestering og forsvinning.
Engelsk oversettelse av de første tre strofene av «Ohen:ton Kariwatehkwen»
Today we have gathered and when we look upon the faces around us, we see that the cycles of life continue. We have been given the duty to live in balance and harmony with each other and all living beings. So now, we bring our minds together as one as we give our greetings and our thanks to each other as People.
Everyone: Now our minds are one.
We are all thankful to our Mother, the Earth, for she gives us all that we need for life. She supports our feet as we walk about upon her. It gives us joy that she continues to care for us as she has from the beginning of Time. To our Mother, we send thanksgiving, love, and respect.
Everyone: Now our minds are one.
We give thanks to all the waters of the world for quenching our thirst, providing us with strength, and nurturing life for all beings. Water is life. We know its power in many forms — waterfalls and rain, mists and streams, rivers and oceans, snow and ice. We are grateful that the waters are still here and meeting their responsibility to bring life to all of Creation. With one mind, we send our greetings and our thanks to the spirit of Water.
Everyone: Now our minds are one.
Faint Folly” er ikke et vanlig uttrykk i engelsk, men kan forstås som en svak eller subtil form for uforstand eller mangel på dømmekraft. I dette stykket brukes begrepet som en beskrivelse av den lette og behagelige væren og holdning det er fristende å innta i et fredelige land som Norge. Særlig på varme sommerdager, når verden virker stille og trygg.
I slike øyeblikk føles det naturlig å nyte livet. Gatene legges øde, byer er stille, livet leves i hytter, på båter, eller på eksotiske feriesteder langt herfra. Men samtidig som vi nyter livet, med sol, sjømat og godt drikke, vet vi innerst inne at det daglig dør mellom 30 og 50 mennesker i Ukraina. I Gaza er tallene langt høyere. Krigene raser, bare noen få timer unna med fly.
«Faint Folly» speiler denne dobbeltheten. Den åpner med en lett, transparent tekstur og bygges opp rundt en enkel, nesten naiv melodi, klart inspirert fra popmusikk. Det er vakkert og gjenkjennelig – og nettopp derfor også en påminnelse om hvor enkelt det er å leve i sin egen boble. Men under denne tilsynelatende uskyldige overflaten ligger noe annet. En uro. En følelse av at dette ikke er hele sannheten. Dette er ikke virkelig.
Faint Folly – The Illusion of Peace er skrevet til ettertanke. Musikken ønsker ikke å klandre, men snarere være en refleksjon over hvor lett det er å ikke bry seg, og hvor villige vi er til å opprettholde illusjonen om fred – så lenge den gagner oss selv.